voksent barn / by Ola G. Snippen

Jeg har aldri følt meg så umoden som etter jeg ble 18 år. Voksen. Og jo lenger ut i året, jo nærmere jeg er å fylle 19, jo mer føler jeg meg som et lite barn. Ingenting er på plass. Hvem jeg er, hva jeg vil, hvordan jeg skal få det til. Fra å hatt drømmer, ambisjoner og mål, går jeg nå rundt som en hodeløs høne. Hva kan jeg klare, hva er greit å drømme om, hvor går grensa for hva som kun kan være en drøm. Fra å være den som hadde planen klar, til å bli den som tviler mest av alt på den samme planen. Fullføre videregående, gå folkehøgskule og så på arkitektskole i Oslo. Jeg kommer ikke til å komme inn. Jeg har både plan B, C, D, E og F, men hva om jeg trenger en plan G, H, I og J også?

Jeg var alltid den rolige, ryddige og ordentlige. Ble kanskje sett på som kjedelig. Selv om jeg er fan av interessante filmer, musikk, og annen kreativ form for underholdning. Men de blir jo bare sett på som sært av de utenfra uansett. Jeg hadde en plan, og kun en plan. Plan A. Jeg var så bestemt, og sikker, på at den skulle jeg klare, at jeg ikke trengte noen plan B en gang. Hva skjedde? Hvordan måtte jeg skaffe meg en plan like lang som alfabetet?

Jeg gjorde aldri noe feil. Og om jeg gjorde, skammet jeg meg over det så mye at folk ble lei av at jeg sa unnskyld. De hadde glemt det lenge før jeg selv kunne tenke på å prøve å glemme det. Nå vet jeg ikke hva jeg kan, burde eller vil si unnskyld for. Bortsett fra, unnskyld at jeg eksisterer.