Rilke skriv til den unge poeten at han må gå inn i seg sjølv: “admit to yourself whether you would die if it should be denied you to write.” Dette gjorde eg, og spørte meg sjølv, MÅ eg skape?. JA. “then construct your life according to this neccessity”.

Difor har eg tatt meg friheita til å gjere greie for nokre punkt personen i gata kan bruke i møte med kunst, for å forhåpneltegvis kunne senke terskelen for å ut og oppleve kunsten. I denne analysa, stiller ein seg sjølv tre spørsmål som alle byrjer med kva. Kva ser eg? Kva assosierer eg? Kva føler eg?

Som om ikkje kjennskapen eg hadde til tre som materiale var begrensa nok, så hadde eg endå mindre kjennskap til leire som materiale og dreiing som teknikk. Det opplevdes likevel som eit særs interessant semester når eg valte å arbeide med ein nokså lik teknikk, i to ganske ulike materiale.

Bokstavene HAVET slår meg bastant i fjeset i det det møter oss i døra. Eg tenker at dette må handle om båtflyktninger, plast i havet og andre dramatiske og dystopiske politiske tema. Og eg stålsett meg for å oppleve negative og ubehagelege kjensler.

Konseptkunst har alltid interessert meg. Men arbeidet med skulpturen og konseptkunst har vore ein lang og slitsom prosess. Perioden har bydd på eksistensielle spørsmål og utfordra meg på kva kunst er. Aldri har eg opplevd ein slik type prosess, og eg klarer ikkje heilt sette ord på kvifor det har vore på denne måten. Men eg skal no ta dykk gjennom prosessen frå start til slutt.